"Mor BHK" på plass når det rakner

Skrevet av Haslum Media
– Jeg skal aldri gjøre det mer! lover Ruth-Edith Bjelvin Rebtun (55). Men ellers gjør hun det meste for laget i sitt hjerte.
 
Så kaller spillerne henne også for «Mor BHK». Og det som ikke skal gjenta seg:
– Huff. Det var før BHK skulle avgårde for å spille bortekamp mot Halden. Så kom de til meg og ville ha grøt. Jeg er ikke den som sier nei og kokte grøt til hele gjengen, to timer før de skulle sette seg på flyet sørover. Det ble ganske mye grøt. Men spillerne åt opp alt og skrapte grytene før de forlot.

 
SEMENT
Dagen etter, da de skulle spille kamp, lø nok grøten som sementblokker i magene til spillerne. Det måtte gå galt, mener hun.
Det skal sies til «mor BHK» sitt forsvar at hun var langt unna da klubben spilte hjemmekamp mot Haslum etter å ha feid det samme laget av banen borte like før. I Bodø Spektrum tok Haslum hevn så det holdt, uten at BHK-spillerne skvulpet av grøt.
FAMILIE
Ruth-Edith Bjelvin Rebtun har stått på for BHK i 25 år. Det startet da sønnen Olav begynte å spille håndball åtte år gammel. Nå er han ansatt klubbkonsulent.
Ektemann Tom er med i apparatet av frivillige. Og Ruth-Edith er parat til enhver tid.
– Jeg kan ikke si nei. Og det er det heller ingen grunn til når BHK spør om hjelp. Jeg trives med livet i klubben og blir ikke lei, selv om det går noen timer, sier hun.
Det går til tider hardt for seg på banen. Andre får ta seg av de fysiske og medisinske utfordringene etter kamp. Draktene er «Mor BHK» sitt ansvar. Hun syr dem sammen igjen.
– Og går gjerne ekstra etter i sømmene for at draktene skal tåle en støyt.
Ruth-Edit har etablert sitt syrom i sokkeletasjen hjemme. Symaskinen er kjærkommen.

HVER SIN MASKIN
– Jeg har ingen formell utdanning, men jeg elsker å sy.
Ungene mine, to sønner og ei datter, har alle fått egne symaskiner av mor.
– Jeg tror ikke at jeg har pakket opp min, sier Olav lettere beklemt.
I tillegg til å hindre at draktene rakner, er Ruth-Edith Bjelvin Rebtun  ansvarlig for billettsalget under kamp. Hun er matansvarlig og forbereder lunsj til spillere og dugnadsgjeng.
 Hun tar seg av mat og servering under Sponsor Cup.
– Og så er jeg trøsteansvarlig under håndballskolen og noen kanskje ikke synes at det gikk så bra, ler hun.
TROSSER SYKDOMMEN
Det sier seg ikke selv at «mor BHK» holder på som hun gjør, selv om hun elsker klubben. Alt i 1981, 21 år gammel, begynte Ruth-Edith å få problemer med kroppen sin.
Ti år seinere fikk hun diagnosen, Morbus Bekhterev.
– Det betyr at jeg må forberede meg ganske nøye før jeg skal i aktivitet, gi beskjed til kroppen om at det blir noen tak. Jeg kan ikke ta ting på sparket. Og jeg må ha hjelp.
Løfting er for eksempel uaktuelt. Men jeg får den hjelpen jeg trenger. Og da går det greit selv om en kampdag minst varer fra ni om morgenen til ni om kvelden for mitt vedkommende, sier hun.
Ruth-Edith Bjelvin Rebtun har ingen planer om å slutte sin innsats for BHK.
– 25 år sier du. Jeg tar gjerne 25 år til, ler hun.
– Jeg holder i alle fall på så lenge klubben vil ha meg og så lenge kroppen spiller på lag, med litt hjelp.
BORTREIST
Hun gjør sin innsats ubetalt og med selvfølge.
– Men jeg har nå fått litt for strevet, to billetter til velværeavdelingen. Fra ungdomsavdelingen, ler hun.
Ett offer har Ruth-Edith likevel måttet gjøre. Hun har måttet melde avbud til to hjemmekamper nå i høst. I stedet har familien feiret make Tom sin 60-årsdag under sol og varme.
– Men jeg bestilte all maten til kampene før jeg dro. Andre hadde bare å hente den, understreker hun. Og ler. Igjen.
Tekst og foto: Svein Snefjellå